soft lady
i have nothing to offer but
nicotine kisses and stolen words
stay away from my tainted heart
with my fingers in your hair
i pull you in anyway
blind you as i drag you down with me
and i might as well
have led you through the burning gates
still, you sigh as my stained lips find yours
en busstur tidlig mandag morgen
utenfor vindusglasset
knudret tåka seg, intenst og stille
verden var grå, og om jeg hadde sagt
at skyene liknet på sukkerspinn
ville det vært løgn
jeg kunne skrevet at på et tivoli et sted
står du, under et stripete telt, og du tenker
at det som blafrer i den varme vinden
rundt sukkerspinnmannens papirkremmehus
like godt kunne vært et svinnende slør
lettende fra en vestlandsfjord
der en buss slynger seg rundt krøllete vann
og at der, der sitter jeg
det ville være nærmere sannheten
er så lei av tomme flater
har vokst så høy at jeg ser over hodene deres
og alene trasker vi rundt i nye, voksne gater
skyter i været i takt med alt det nye som må gjøres
trenger ikke lenger å være rebeller
ingen som forteller oss hva vi skal gjøre
men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå heller
kan ikke danse vals med bare hjernen til å føre
med hodet i skyene drømmer vi om torden
gamle sanger på stereoen og en kopp med varm kakao
graver oss ned i fort av dyner og lommelykter
gi oss en naturkatastrofe
vi vil trenge hverandre
two kisses ago we were as one fingers tangled in dark hair a thousand lies ago you were mine in a dream a lifetime ago we were right here sat on cold concrete you blew a haze of smoke from your December lips
Nykrøllet hår
som krøller seg selv.
Kryper opp nakken
i de nødvendigste vendinger.
Strømper uten strømpebånd
synker av seg selv
til anklene synes.
Det må bli hørt,
det må bli sett.
De er for mange.
Jeg er for liten.
Hvilken rett har du?
Du som sitter der i hjørnet og skuler ut på andre.
Du som presser på, men får nei -igjen og igjen.
Du som sier like lite, eller like mye.
Du som ikke lenger er deg selv.
Hvilken rett har du til å kalle meg kjedelig, når du selv ikke tør være den du er?
Hver gang jeg snur meg, er det et nytt ansikt jeg møter.
Hver gang du snur deg,
møter du et ansikt fylt av håp, og et ønske om å bli elsket.
Hjertet mitt hamrer etter savnet av deg; pulsen vibrerer og pusten er dyp.
Når skal du la meg være i fred?
Når skal du la meg få komme videre?
Hele min kropp og alle mine følelser lengter etter din nærhet og dine ord.
Dine ord fylt av kjærlighet og omtanke.
Din ærlighet og ømme kyss.
Dine ømme kyss som ble forvandlet til et evig rom av tid - alene, ventende og usikker.
Du lot meg vente; i uvisshet, mens du gikk videre med ditt eget liv.
Mens du ga dine ømme kyss til en annen.
Mens du fikk hennes kropp til å bli varm av dine kjærtegn.
Du sa hun var vakker mens du hørte jeg gråt, mens du hørte min fortvilelse.
At vi var ment for hverandre betydde lenger ingenting, selv om det var dine ord.
I deg er jeg blitt borte, ett sort hull i din hukommelse.
Et tomrom du ikke vil se, ikke vil høre.
I min kropp er du det rommet som banker, det rommet som gir liv.
Du lever i mitt hjerte, pulserende og bankende, for evig og alltid.
Jeg hater deg for det.
kvart feiltrinn
gjer blikka dine
styggare
og skarpare
kvar setning
dyttar deg
lengre ut av
rekkjevidd
kvar gong
eg varsamt
nærmar meg;
strammar du
grepet om
kniven
Med lukkede øjne
jeg mærker dig
fingerspidse på blødhed
jeg danser på din hud
vrider os på hvide lagner
elskovssuk og gåsehud
vi var ingen andres
Med åbne øjne nu
og jeg fyldes af vinden
og vandet imellem os
